Kruse i Midt-Norge 1560 – 1994

Interessen for sin historiske bakgrunn ser ut til å komme med alderen, og for undertegnedes vedkommende startet det med et besøk på Spøttrup borg i Danmark sommeren 2019.

På 1600 tallet var Mogens Kruse eier av denne borgen en tid. Han tilhørte ur-adelslekten Kruse med opphav i dette området, og både hans bilde og Kruses våpenskjold henger på borgen i dag.

Spøttrup Borg. (Foto Frerk Meyer, flickr - 2013)

Mogens Kruse til Spøttrup og Albæk var far til blant andre oberst Ulrich Christian Kruse, som ble kjent da han kjempet mot svenskekongen Karl XIIs 600 dragoner natten mellom 8. og 9. mars 1716 ved Riser bru. Det er reist en bauta over han, en gate i Oslo er også oppkalt etter han.

En annen kjent Kruse er Enevold Kruse som var stattholder i Norge fra 1608 til 1618. De nevnte herrer tilhørte begge adelsslekten Kruse fra Jylland i Danmark.

Kunne disse danske Krusene ha noe forbindelse til Kruse-slekten som senere kom til Brattværet på Smøla?

Det er viktig for meg å si at dette er en personlige historie der jeg har vært opptatt av å finne ut mest mulig om enkeltpersonene som nevnes. De faktiske opplysningene skal være korrekte, men de som forventer å finne en vanlig genealogisk oppsummering av alle barn og sidegrener, vil nok bli skuffet.

Men det kan allikevel være en god del nyttige opplysninger også for de som driver med "vanlig" slektsforskning, f.eks vil alle Krusene som kommer fra Smøla kunne se hvor familienavnet og anene kom fra.

Da Christian III ble konge, bestemte danske adelsmenn i et riksmøte i København i 1536 at Norge skulle opphøre som eget rike og riksdel, og underlegges den danske krone som et hvilket som helst annet dansk landskap. Den norske staten ble på sett og vis avskaffet. I praksis førte ikke dette med seg voldsomt store forandringer for vanlige folk, men nesten hele det norske embetsverket ble bestående av danske adelsfolk utnevnt av kongen. Det danske adelsveldet kom til å sette et varig preg på Norge.

Det skjedde flere ting i 1536. Reformasjonen førte til at den mektige katolske kirken mistet sin makt, og det ble et generelt vakum som bidro til at ressurssterke dansker, både adelig og tilhørende borgerskapet, reiste til Norge.

Den katolske kirken eide før reformasjonen halvparten av norsk jord, og dette blir nå omgjort til krongods. En rekke norske bønder ble leilendinger under den danske kongen. Skriftspråket ble offisielt dansk.

Og det er omtrent her denne historien om Kruse-slekten i Midt-Norge starter.

Kruseslekten på Smøla er grundig kartlagt, fra den dukket opp på Brattværet og til nå, blant annet i "Gards- og ættesoge for Vestsmøla", og "Smølaminne 1976". Den første Kruse kom til Brattværet på Smøla i 1801. Han het Ole Iver Kruse og var født i Trondheim i 1791.

"Kruseboka", skrevet av Bård Kruse og utgitt i 1988, tar fortellingen et par generasjoner lenger tilbake enn kildene på Smøla, til Jacob Larsen Kruse som døde i Trondheim i 1761. Men hvor kom han fra?

Den første med navnet Kruse dukket opp i Trondheim på siste halvdel av 1500-tallet, sannsynligvis sammen med de andre danskene som strømmet til landet. Han het Otte Kruse, og var kjent som handelsborger og "storkar" i Trondheim. Hans nærmeste etterslekt er ganske godt kartlagt, men noteringene sluttet for tidlig uten at det nevnes noen tydelig linje til "vår" Kruseslekt på Smøla.

Men den åpenbare og meste sannsynlige hypotesen måtte allikevel bli at vi, Smøla-krusene, stammet fra Otte Kruse. "The missing link" måtte derfor finnes.

Etter mye søk på internett, og lesing i diverse bygdebøker, fant jeg det jeg lette etter i en bygdebok for Sømna i Nordland: Lars Olsen Kruse, kjent etterkommer etter Otte, fikk i 1696 en sønn med navn Jacob. Dette måtte være Jacob Larsen Kruse, som nevnes i "Kruseboka"!

Jeg oppdaget flere klare indisier på at dette stemmer, ikke minst da det viste seg at også min bror Jarle Magne noen år tidligere hadde kommet fram til samme resultat.

Etter hvert som jeg forsket videre på denne hypotesen kom det stadig flere bevis på at dette var riktig. Små drypp av informasjon om Lars Olsen Kruse dukket opp i arkivene i Trondheim, og alle årstall stemte godt.

Etter at jeg la ut denne oppdagelsen på internett er det flere som har lagt dette inn i sine genealogiske opptegnelser. Jeg tar det som et ytterligere bevis og en endelig bekreftelse på at dette er korrekt.

Og med dette så er den direkte oppadstigende linje klar: Fra min far, Bernhard Kruse, født på Brattværet på Smøla i 1911, til Otte Kruse, som døde i Trondheim i 1630. Sistnevnte er altså min tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp oldefar. (tippx9)

Jeg vil allerede nå nevne at det har ikke vært mulig å finne noe som knytter Otte Kruse til adelsslekten Kruse fra Jylland, men det betyr ikke at den ikke kan finnes. Jeg kommer tilbake til dette.

Før 1800 bodde over 90% av nordmenn på gårdsbruk, og de ble vanligvis referert til med fornavn, og gårdsnavn som etternavn.

Men det fantes en mindre gruppe av befolkingen som ikke brukte gårdsnavn, dette var gjerne innvandrere fra Danmark/Tyskland. Disse hadde såkalt arvede slektsnavn. Kruse er et slikt slektsnavn.

Etter 1800 ble det etter hvert vanlig med -sen navn, altså et fornavn med tillegg av -sen. Dette er et dominerende trekk ved norske navntradisjoner også i dag.

Denne historien er om slektsnavnet Kruse, slik det er nedarvet fra far til sønn, i såkalt agnatisk linje, bakover.

Jeg har altså bare tatt for meg den direkte oppadstigende linjen for bærere av Kruse-navnet. Selv om dette i tidligere tider har betydd den mannlige siden, så vil fremtidige kartlegginger kunne bli annerledes, da navntradisjonene er i ferd med å endre seg. F.eks heter alle mine barn Kruse til etternavn, både gutt og jenter.

Men dessverre blir denne historien ganske kvinnediskriminerende, da de aller fleste skriftlige kildene refererer til mannen. F.eks er eiendomsoverføringer og tinglysninger alle registrert i mannens navn. Bare fødsler, ekteskap, død og folketellinger omhandler i noen grad den kvinnelige siden.

Gifte kvinner forsvinner stor sett bak mannen i historiske skrifter, men man ser henne komme tydeligere frem som enke. Som jeg kommer tilbake til, så er Luzie Kruse et glimrende eksempel på en dame som har satt spor etter seg i historien. Men hun blir allikevel oftest referert til som "Hans Ottesen Kruses enke".

En annet poeng verd å merke seg er at arvestoff og DNA halveres for hver generasjon, så de arvelige egenskaper som eksempelvis Otte Kruse måtte ha er i vår generasjon mikroskopiske og kun påvisbare ved DNA-testing.

I tilfeller der etterkommere bor på samme sted, og omgås tett, kan også kulturelle egenskaper til en viss grad være arvelige, men ikke over mange generasjoner.

Mengden tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp oldeforeldre det teoretisk er mulig å ha er nærmere 500! Og går en langt nok tilbake er vi vel alle i slekt på den ene eller den andre måten.

Vi på Nordmøre har vært vant til å høre at Kruse-navnet er et Smøla-navn, men dette er en sannhet med modifikasjoner. Navnet dukket første gang opp på Brattværet på Smøla i 1801. Altså nærmere 250 år etter at det først kom til Trondheim på 1500-tallet.

Frem til ca. 1750 drev Krusene i Trondheim handel, innenbyshandel og nordlandshandel, mens Ole Jacobsen Kruse (1723-1792) og Michael Wilhelm Kruse (1765-1801) var mesterbakere.

Trondheims arkiver vitner om at de eide flere eiendommer og var aktivt involvert både i handel og annen samfunnsvirksomhet. Flere nevnes som blant de mest formuende i byen.

Trondheim 1674. Jacob Maschius' kobberstikk.

I løpet av alle disse årene i Trondheim tilhørte Krusene byens borgerskap. Selv om de på 1600-tallet drev aktiv handel og bodde i Vikna/Sømna området, så var det samtidig helt nødvendig å beholde by-borgerskapet. Det var bare de med borgerskap i en by som hadde tillatelse til å drive handel og lignende virksomhet.

Borgerskapet gikk som regel i arv fra far til sønn, og var normalt meget vanskelig å oppnå. Borgerstanden kom dermed til å utgjøre en lukket krets, hovedsakelig bestående av etterkommere av innvandrere fra Danmark, Nord-Tyskland, Nederland og Skottland.

I 1660 gjennomførte Kong Fredrik III et statskupp og innførte enevelde. Han fratok adelen deres privilegier, - de ble nå sidestilt med borgerskapet. Nå var ikke lenger høyere embedsstillinger forbeholdt adelen, borgerskapets stilling ble betydelig styrket.

Dette er den første Kruse som nevnes i Trondheim. Navn på kone har det ikke vært mulig å finne. Det nevnes i en kilde at Otte antakelig kom fra Helsingør i Danmark, en annen nevner Sjælland. I andre kilder nevnes det også at de fleste av borgerskapet som kom til Trondheim kom fra Schleswig-Holstein, som i dag ligger i Tyskland, men som den gang tilhørte stormakten Danmark. Kruse er heller ikke i dag et uvanlig navn i dette området. At han kom fra datidens Danmark synes ganske klart.

Otte var som nevnt handelsborger, og eide en større eiendom på det østre hjørne av Casparveita og Adelsgata, nåværende Kjøpmannsgt. 40 i Trondheim.

Han hadde altså tidlig borgerbrev, noe som tyder på at han ikke kom tomhendt til Trondheim. Mest trolig hadde han en farsarv, kanskje også et arvet borgerskap fra en annen by i Danmark.

I arkivene finner vi at Otte Kruse betalte malttoll og ølcisse i Trondheim 1627-28. Det er uklart hva dette nøyaktig betyr, men antakelig en avgift i forbindelse med ølbrygging.

Handelsborger Otte Kruse drev høyst sannsynlig også med ølbrygging. I årene 1627-28 betalte han malttoll og ølcisse. (Bildet er "Lånt" av Lademoen historielag - ukjent opphav.)

Hans, sønn av Otte, ble gift med Luzie Olsdtr Schancke (1605-1693), også fra Trondheim.

Frem til 1634 var Hans sjef for vekterkorpset (stadsvaktmester) i Trondheim, noe som var en høytstående stilling med tilholdssted i det som i dag er Erkebispegården. Som sjef for vekterkorpset hadde han også politifunksjoner i byen og var direkte underlagt byfogden. Hans Ottesen Kruse fikk løytnants grad. Dette var trolig en noe høyere rang enn den militære grad av samme navn i dag.

Som faren hadde han handelsborgerskap i Trondheim, og overtok og videreutviklet farens eiendommer og virksomhet.

Han drev tidlig handel på borgerleiet Frelsøya i Vikna, (antakelig fra ca. 1630) der han hadde kongens privilegium som såkalt utliggerborger (ikke bodde der fast) med borgerbrev fra Trondheim. Etter hvert kjøpte han handelsstedet. Han drev handel også i Nordland, og hadde eiendom både i Vikna, Bindal og flere andre steder. Han beskrives som en markant skikkelse.

I 1645 nevnes Hans Ottesen Kruse "blant borgere av noen formue" i Trondheim, så det er tydelig at tilknytningen til Trondheim har vært viktig. Sannsynligvis tilbrakte familien vintrene i Trondheim, og sommerhalvåret i Vikna.

5. januar 1651 brant så godt som hele Trondheim ned, og Hans flyttet hele sin virksomhet til handelstedet Frelsøya der han allerede var etablert.

Han hadde arvet Kjøpmannsgate 40 i Trondheim etter sin far, men bygningen på eiendommen hadde nå gått med i brannen.

Hans ble boende og drev handel på Frelsøya til sin død, men ble gravlagt i Trondheim.

Frelsøy, helt nord i Trøndelag, var et stort og sentralt handels og fiskevær på 1500 og 1600 tallet, men er i dag et fredet og helt fraflyttet fuglereservat. Det finnes ingen rester etter den bebyggelsen og den virksomheten som en gang var der. Blant annet skal det ha vært kirke der. Det er i dag hverken vei eller båtrute ut dit.

Hans Ottesen Kruse og Luzie Kruse drev virksomhet på Frelsøy og Borgan fra ca. 1630 til Luzies død i 1693.

I omtrent samme periode drev deres sønn og sønnesønn handel i Vennesund i Nordland. Ole Hansen Kruse fra 1670 til 1682, og siden Lars Olsen Kruse, sannsynligvis til langt ut i 1690-åra.

Krusenes tid som handelsmenn i disse områdene varte i omlag 70 år.

"Tor Mathisen: Sømna gård og slekt I - 1989" og "Bjarne Borgan: Viknaboka Gards og ættehistorie III - 1969" har vært uvurderlige kilder for historiene om Krusene i Vennesund og Vikna.

Kart over Vikna fra 1704. Dette var Otte og Luzies "rike".

Luzie, enka etter Hans Ottesen Kruse, er en så bemerkelsesverdig person at jeg finner det riktig å gi henne et eget kapittel.

Etter mannens død i 1667 holder Luzie Kruse fram med forretningen på Frelsøya.

Kongen av Danmark og Norge, Fredrik III, måtte på denne tiden selge flere av sine gods for å finansiere krigføringen mot Sverige. I 1668 kjøper Luzie Kruse krongodset i Borgan av stattholder Gyldenløve.

Hun eier nå halvparten av Borgan. Hun kjøper etterhvert også opp eiendom andre plasser. I 1690 har hun hun eiendommer følgende steder: årsanden i Bindalen, Fjukstad i Vikna, Ramstad i Vikna, samt Borgan, Sylten og Drag. Det er grunn til å tror at hun tilegnet seg en god del av disse eiendommene ved innkreving av gjeld.

Luzie døde på Frelsøya i 1693 som en svært holden dame med mange eiendommer. I skiftebehandlingen benevnes hun som både "erdydig" og "gudelskende, men i boet går det også fram at en lang rekke av naboene i Ytre Vikna var avhengige av familien Kruse på grunn av gjeld. Luzie hadde sikret seg pant i løsøre hos de fleste av dem.

Etter alt å dømme var hun ingen nådig eiendomsbesitter, leilendingene skiftet stadig.

Hans Ottesen Kruse og Luzie Olsdatter Kruse fikk flere barn, også en "mystisk" sønn, Otto, som det ikke finnes så mange spor etter i arkivene. Men det nevnes at han i 1674 skjøtet borgerleiet Holmen i Leka fjerding til sin slektning Carsten Hansen Hagerup. Borgerleiet Holmen var en del av farens eiendommer.

Etter farens død ser det ut som om Otto har fungert som fullmektig for sin mor, - han møter på tinget flere ganger for å få dom på leilendinger som ikke hadde betalt gjelda si.

I 1693 kommer Otto selv for retten, og blir dømt skyldig i for tidlig å ha hatt "leiermål med sin fæstemø". Han dømmes til 3 1/2 daler og 12 skilling i bot. I 1693 må han ha vært en godt voksen mann, og altså fortsatt ugift.

Dette skjer samme år som hans mor døde, 89 år gammel. Otto var åpenbart en god del yngre enn Luzie og Hans sine andre barn.

Etter 1696 finnes det ikke mere i arkivene om Otto, og Luzies eiendommer i Vikna har nå tilsynelatende blitt overtatt av hennes dattersønn Jens Jensen Schanke.

Straffen kunne være svært streng for leiermål. ("The bed" av Rembrandt 1636)

Sex før ekteskap, kjent som leiermål, var forbudt i Norge på 16- og 1700-tallet. Straffen for første gangs leiermål skulle i henhold til gjeldende lov straffes med bøter. I tillegg til boten skulle lovbryteren også stå i kirken foran menigheten og tilstå sine synder og be om tilgivelse.

Ved gjentatte leiermål tilsa loven at kvinnen skulle straffes med "kagstraff", der forbryteren ble bundet fast til en påle på et offentlig sted og pisket med ris på bar rygg.

Førstegangs leiermål ble ikke avkriminalisert før i 1812, og 3. gangs leiermål først i 1902.

Det er interessant å merke seg at Otto Hansen Kruse ble dømt for "leyermål" i Vikna i 1693, og at hans nevø Lars Olsen Kruse ble dømt for det samme i Sømna året etter. Det kan se ut som om begge slapp relativt billig unna, - vi kan mistenke at konsekvensene ble noe verre for kvinnene.

Handelsborgerne i Trondheim på denne tiden kunne deles i tre grupper: Fastboende bykjøpmenn, utliggere og nordlandshandlere. De fastboende hadde brygge og gård mot elva. Utliggerborgerne hadde borgerskap i byen, men drev i hovedsak handel ute i distriktene. Nordlandshandlerne var bosatt i byen om vinteren, og dro på handelsreiser til Nord-Norge om sommeren. Det kunne være vanskelig å skille de forskjellige gruppen fra hverandre. Krusene, som jeg skriver om her, ser ut til å ha vært litt av hvert.

I flere hundre år var dette et fenomen både til nytte og ulempe for kystbefolkningen fra Trøndelag og nordover. For å drive handel, så var det påkrevd å være byborger. Dette betød på 15 og 1600 tallet i praksis at handelsmenn måtte ha borgerbrev enten i Bergen eller Trondheim. Etter hvert var det trondheimsborgerne som kom til å dominere handelen langs nordlandskysten.

Kildene nevner ikke mye om hva Krusene handlet med og hvordan, men det dreide seg nok om å distribuere fisk, smør, skinn og diverse gårdsprodukter sørover, og korn, tøy og mere typiske handelsvarer nordover. Brennevinssalg og finere tøy var også en viktig vare. Det siste førte ofte til at folk satte seg i gjeld, og derfor kunne miste både gård og grunn.

I de tidligste tider, dvs fra ca. 1500, måtte nordlandshandlerne også ha tillatelse fra kongen til å handle på bestemte steder, såkalte borgerleier.

Det var en forutsetning at de ikke bodde der heler året, men bare i sommerhalvåret. Men dette var det vanskelig å overholde, og handelsmennene benyttet enhver anledning til å "bite seg fast" på borgerleiene, og kjøpe opp eiendom. For trondheimsborgerne ble de hyppige bybrannene brukt som påskudd til å bo hele året på borgerleiene.

Jekter av samme type som vanligvis ble brukt av nordlandshandlerne.
(Maleri av Frederik Martin Sørvig -1866.)

Krusene endte opp med betydelige eiendommer i området Vikna-Sømna. Ofte var dette eiendommer som var pantsatt i forbindelse med handel, og når pantsetter ikke kunne betale gjelden tok de eiendommen. Det kunne derfor være flere grunner til at handelsborgerne ikke bare var populære.

Nordlandshandelen krevde ganske store resurser, båter skulle utstyres, ofte med opp til 20 manns besetning, og varer måtte kjøpes opp. Dette var kapitalkrevende i en tid der det ikke fantes banker. Det var ikke noe alle kunne drive med, selv om det ut over 1700 og 1800 tallet ble svært mange av dem.

I 1662 blev det forbudt for nordlandshandlere å drive krambuhandel i byen. De måtte derfor holde seg til det ene. Dette var nok også medvirkende til at mange nå ble boende på borgeleiet fast hele året.

Mere informasjon om borgerne og nordlandshandlerne i Trondheim finner du HER.

Sommeren 2020, på vei til Lofoten, benyttet min kone og jeg anledningen til å besøke Vennesund i Sømna kommune, helt sør i Nordland fylke. Vi ankom med ferge, i naturskjønne omgivelser, og det var antakelig ikke ulikt slik det så ut for flere hundre år side den gangen Ole og Lars Kruse bodde på stedet.

Borgerleiet i Vennesund lå på 1600-tallet trolig ved Olavika, noen meter nord for der dagens brygge står. Kanskje har vika navn etter Ole?

Det står også i dag en gammel brygge i Vennesund, like ved fergekaia. Vi snakket med en fastboende, som visste lite om tiden før 1800 tallet, men som allikevel kunne fortelle at bryggen tidligere hadde vendt andre veien, og at den hadde brent ned flere ganger. Dette var vanlig i tidligere tider, - trehusbebyggelsen brant ned med jevn mellomrom. At den også har blitt flyttet virker sannsynlig.

I arkivene nevnes at Krusene som var virksomme der, også eide gården "Skåren". Denne gården var kjent for vedkommende vi snakket med som en av stedets eldste gårder. Den befant seg i gåavstand til selve handelstedet. Vi besøkte også "Skåren", men det var vanskelig å se noe meningsfullt som kunne minne om tidligere tider. Det må antas at det begge steder var flere bygninger og beboelseshus også på 1600-tallet.

Et besøk på Sømna museum bidro heller ikke til nye opplysninger, - den hjelpsomme damen som drev museet sa at det meste før 1800-tallet var borte. Hun kom med et lite hefte som nevnte Ole Kruse, men dette inneholdt dessverre intet nytt.

Vennesund sommeren 2020 - ankomst med ferga om kvelden.

Ole, også kalt Oluf, var Hans Ottesens eldste sønn. Han ble gift med Kirsten Larsdatter Green (1635-1682). Fra 1670 til 1682 sørger han for oppblomstring som eier og driver av handelsstedet i Vennesund. En kan regne med at hans mor Luzie også medvirket i noen grad, i hvert fall økonomisk.

Aktiviteten i Vennesund fant sted på omtrent samme tid som Luzie Kruse "huserte" som verst i Frelsøy og Borgan. Familien Kruse satte nok tydelige spor etter seg i området Vikna - Sømna.

I 1679 pantsetter Ole og hans mor Luzie Kruse Kjøpmannsgate 40 i Trondheim, og allerede to år senere, i 1681, blir eiendommen skjøtet over til pantehaver Lorents Mortensen Angell. En må anta at eiendommen var bebygd på nytt etter storbrannen i 1651.

19. april 1681 brant Trondheim igjen, og Ole var opplistet som en av trondheimsborgerne som derfor hadde forlatt byen og nå oppholdt seg fast i Nordland. Dette er altså samme år som Kjøpmannsgate 40 skjøtes over til den nye eieren. Det er antakelig en sammenheng her.

Ved fredslutninga i Roskilde 26. februar 1658 måtte Danmark/Norge gi fra seg Trondheimslen til Sverige. Dette ble varende bare i omtrent to år, men bidro sikkert til mye usikkerhet for trondheimsborgerne.

I de årene Ole var handelsmann og utliggerborger i Vennesund, hadde han samtidig mye tilhold i Trondheim. Det gar frem av arkivene at Ole i stor grad samarbeidet med sin mor, særlig vedrørende eiendommene i Trondheim. Luzie hadde en finger med i det meste, kan det se ut som.

Ole var verge for Lavine Jacobsdatter Borchman, hennes far var Jacob Nielsen Borchman - tidligere byskriver og rådmann i Trondheim. Dette tilsier at han var godt ansett. Det er uklart om Lavine bodde sammen med familien i Vennesund. Skattemanntallet fører Ole opp som nr 206 i Trondheim i 1674.

Både Kirsten og Ole dør i 1682. Skiftet etter familien i Vennesund var omfattende, bare omkostningene kom opp i 15 daler, nær 8 kuverd. En kuverd er verdien av en ku, omtrent 2 daler.

Det fortelles om hovedbygning med stue, kammers og loft. I stua sto en jernovn. Videre eide de en drenge-stue, et ildhus med bakerovn, to store naust, og et fehus. En ny båt på to lester nevnes også, samt en eldre åttring. Utenom dette hadde Ole jekter og andre båter til en verdi av over 300 daler. Selve borgerleiet, "Vennesunds leie" var verdsatt til 150 daler.

Boet hadde en bruttosum på 1956 daler, mens 1067 gikk fra i gjeld. Mesteparten av gjelden var til kjøpmenn i Bergen og Trondheim. Nettoverdiene Ole etterlot seg i Vennesund tilsvarer i dagens pengeverdi antakelig oppunder 10 mill. kroner, gitt at en ku i dag er verdt ca. 20 000 kroner.

Kirsten og Ole døde tilsynelatende begge to samme år, bare 47 år gamle. Det er ikke umulig at de døde av samme sykdom. Epidemier var ikke uvanlig på en tiden, de hygieniske forholdene kunne være så som så, også for de "bedrestilte". Kunnskap om sammenheng mellom dårlig hygiene og sykdom kom først mange år senere.

Daler - vanlig myntenhet på denne tiden.

Oles sønn Lars, også kalt Laurits, overtok handelsstedet Vennesund etter sin far, og drev handel der til ut i 1690-åra. Dette tilsier at også han måtte ha hatt borgerskap i Trondheim. Sannsynligvis har dette gått i arv fra far til eldste sønn.

I 1996 giftet han seg med Malene Olsdtr Rossvika f. 1670 fra Rossvika på nordsida av Kvaløya. De fikk til sammen 6 barn, i tillegg til at Lars i 1694 ble utlagt som barnefar da Anne Nilsdatter for tredje gang ble funnet skyldig i "begangne leyermaal". Leiermål er, som nevnt tidligere, samleie utenfor ekteskapet. I dette tilfellet resulterte det i et barn, en jente. Antakelig fikk Lars en pengebot, og Anne en verre straff, siden dette var for tredje gang.

Rundt århundreskiftet oppgav Lars handelsdriften i Vennesund og flyttet med familien til Velfjorden for en kortere periode. Men i 1708 viser arkivene at de var tilbake i Vennesund.

Etter 1708 reiste Lars og familien sørover til Trondheim, hvor det finnes lite opplysninger om familien. Det nevnes at han, før han forlot Vennesund, solgte sin arvede part i Vennesund handelssted til sin svoger Torberg Jacobsen Rusch for 105 daler. Antakelig i grevens tid, da nedgangstidene nå stod for døren. Få år senere hadde det gått så dårlig for Torberg at han ble benevnt som fattig "strandsitter".

Det hadde nå blitt trangere tider for handelsmennene i Vikna og Vennesund, - Krusenes storhetstid i Vikna og Sømna-området var over. Det hadde da vart i over 70 år.

Min bror Jarle Magne skriver i sine notater at Lars senere i Trondheim benevnes som "kjøpmann med egen seilbark". En bark hedde tre master, og et mannskap på ca 20 mann. Dessverre har vi ikke kilde for denne opplysningen, men usannsynlig er det ikke at han fortsatt var noenlunde bemidlet.

Lars Olsen Kruse døde i 1719 i St. Jørgens hus i Trondheim bare 52 år gammel. Det antas at han bodde der de siste årene han levde. St. Jørgens hus ble grunnlagt som aldershjem / sykehjem for "gamle borgere og borgersker" i 1607.

Vennesund, ca 1900.

Lars sønn Jacob bor i Bersvendsveiten i 1747, og nevnes både i 1740 og i 1752 som tilhørende byens borgerskap. I referat fra borgerskapsmøter de nevnte år for blant annet å fastsette skatt og utnevne "taxerborgere", kan vi se at Jacob ble utnevnt til skatteborger. Det går frem av sammenhengen at han enten var innenlandshandler eller nordlandshandler.

I andre sammenhenger nevnes han som "høker" som da tilsvarer innenlandshandler, dvs. han drev handel i byen. At han var skatteborger tilsier at han hadde høy anseelse blant byens borgerskap.

Jacob giftet seg første gang med Beret Olsdatter, som det ikke finnes noen opplysninger om. Men det var dette ekteskapet som resulterte i sønnen Ole, som er av interesse for denne historien.

Skifte etter Jacob Larsen Kruse, borger og høker, fant sted 7. desember 1761 i Bersvendveiten.

Ole, Jacobs sønn, var bakermester. Han og søkte om å bli opptatt som "mestersvend" i 1749, men ingen av byens mesterbakere ville i først omgang ansette han i sitt "mestersvend" år. Det gikk derfor noen tid før han ble opptatt i bakerlauget. Først i 1761 ble han listet blant byens borgere og mesterbakere. Denne historien står beskrevet i boka Wallem: "Trondhjems bakerlaug, 1926".

Det er grunn til å tro at de sittende bakermesterne prøvde å hindre ytterligere konkurranse på denne måten, da det ikke ble angitt noen grunn til at de motsatt seg kravet fra Ole. Men det ordnet seg altså etter hvert.

Ole og kona Johanna Maria ble trolovet og gift i Domkirka i Trondheim i 1750. Fra arkivet: "9. mars begjært trolovelse i Domkirka for mesterbaker Ole Jacobsen Kruse og mademoiselle Johanna Maria Christophersdatter Mørch."

Johanna Maria var fra Sandefjord, og det kan se ut som om hun holdt kontakt med sitt opphav på østlandet også etter at hun ble gift. Blant annet oppkalte hun sin sønn Michael Wilhelm etter sin bror.

Videre kan en finne i Skifteregister for Tønsberg i 1775 at hun mottok en arv etter sin tante Wilhelmina Catharina Jægerup som hadde en en mødrearv innestående "i Laurvigs Grevskab", ifølge en amtsforvalterforskrivelse av 31.12.1756. Hva eller hvor mye Johanna Maria arvet nevnes ikke.

Rundt 1755 stiger kornprisene kraftig og en gjennomsnittlig dagarbeider er ikke er i stand til å kjøpe brød eller bake. En må anta et det i hovedsak var rikfolk som handlet brød hos byens bakere, og at de derfor hadde en høy status i samfunnet på denne tiden, men også et begrenset og utsatt marked.

Under hungersnøden 1770-1772 feilet avlingene tre år på rad, noe som nesten halverte kornbeholdningene. Det førte til at én million mennesker døde over hele Europa - flere enn under alle krigene på 1700-tallet samlet. Under Napoleonskrigene 1808-1811 var det også kornblokade. Disse forholdene medførte med sikkerhet at det ble vanskelig å være baker.

Da poteten ble utbredt fra slutten av 1700-tallet ble situasjonen endret for befolkningen i Norge. Poteten var lett å dyrke, gav store avlinger og kunne erstatte kornet på mange måter. Kanskje bidro også dette til dårligere tider for bakerne?

Oles sønn, Michael Wilhelm ble opptatt i borgerskapet og bakelauget i Trondheim i 1792. Han giftet seg året etter med med Ingeborg Sofia Iversen (1771-1837) fra Brattværet på Smøla. Ingeborg Sofia var datter av væreier Daniel Iversen Brattvær. De bosette seg på Bakklandet i Trondheim, og fikk barna Ole Iver og Johanna Maria.

Michael Wilhelm Kruse dør og begraves i Vestre Porsgrunn sokn i 1801, bare 37 år gammel.

I folketellingen for 1801 kan en finne at hans kone, Ingeborg Sophia, 29 år, var husholderske på Qværnæs Præstegaard. En kan videre lese: "Givt første gang med bager kruse af tronhiem som er bortreist". I ettertid ser vi altså at dette foregikk samme år som mannen døde i Porsgrunn, men at hun på dette tidspunkt var uvitende om dette. Formuleringen "gift første gang" kan tyde på at hun ikke betraktet seg som gift lenger? Kanskje har mannen på dette tidspunktet allerede vært borte i lengre tid uten å gi livstegn fra seg? At hun nå hadde reist fra Trondheim og hadde tatt tjeneste på Averøy uten barna tyder på dette. Samme folketelling (1801) viser at begge barna bodde på Brattværet hos sin onkel, Rasmus Iversen. Altså ikke sammen med sin mor. Sønnen Ole Iver var nå 10 år gammel.

Det har vært mye spekulasjoner om hva Michael Wilhelm gjorde i Porsgrunn, og hvorfor han døde så ung.

Foruten dårlig tilgang på korn, var også potetdyrking som nevnt på rask fremmarsj. Kanskje medførte dette at bakeren Michael Wilhelm måtte vurdere andre muligheter? Det er imidlertid også logisk å tenke seg det hadde en sammenheng med at mor kom fra Sandefjord, og at han hadde slekt i dette området, blant annet en onkel han var oppkalt etter. At han døde ung tyder på sykdom eller ulykke.

Ingeborg Sophia gifta seg på nytt i 1810 i Tingvoll med sokneprest Garlow Rudolfson Grip. Hun benevnes da som "enkemadam", så hun har på det tidspunkt fått beskjed om at Michael Wilhelm var død. Hun bosatte seg på "prestenkesetet" Koksvik etter at Garlow døde.

Tillegg:
Etter at denne teksten ble gjort tilgjengelig på internett fikk jeg tips fra bygdebokforfatter Kjell Fredly om at E. H. Kempe i "Samlinger til en Beskrivelse over Nordmøer -1760" har følgende notat om forholdet mellom Michael William og Ingeborg Sofia: "hun var før gift med Michael Wilhelm Cruse, Bager i Trondheim, som forlod hende og kom ikke tilbage." Denne noteringen er datert 1810 i forbindelse med at Ingeborg Sofia giftet seg på nytt.

Michael Wilhelms sønn Ole (også kalt Ola) ble født og delvis oppvokst på Bakklandet i Trondheim, men bodde hos sin onkel på Brattværet fra om lag 10 års alder. Selv om han er som trønder å regne er han kjent som stamfar for Kruse-slekta på Smøla.

Under Napoleonskrigene i 1814-1815 var han i marinen, ble tatt til fange og var i den engelske "prisonen". Da han kom hjem hadde han med seg et gevær og en sabel. Sabelen er etter sigende enda i privat eie på Smøla. Kanskje den kan bli overlatt til Nordmøre museum slik at flere kan få glede av den?

Omkring 30-årsalderen kan det se ut som om Ola også opphold seg mye på Tingvoll hos sin mor, som nå var gift med med sokneprest Garlow Rudolfson Grip. Der fikk han i 1819 en sønn med sin mors tjenestejente, Eli Neverli fra Nesset. Denne sønnen druknet på tur til Brattværet i 1834, bare 14 år gammel.

Ole Iver var sjømann i utenriksfart i flere år før han endelig bosatte seg på Brattværet. Der var han først reservelos, senere fast los. I 1821 giftet Ole seg med Ellen Andersdatter Brattvær (1803-1843). De fikk flere barn, og bygde seg senere hus (Krusestuå).

Ole var beskrevet som en stor og kraftig kar, det ligger fortsatt en stein på Brattværet som Ola skulle ha løftet. Dette er nok ikke så sannsynlig, størrelsen på steinen tatt i betraktning. Steinveien (moloen) som går frå Krukjen til Holmin skal Ola ha bygd egenhendig.

Det finnes mange historier om Ole, blant annet historier om da han var los. Sannhetsgehalten i overleveringene kan sikkert diskuteres da Ole trolig ble en mye omtalt personlighet på Brattværet.

Ole Iver Kruse er som allerede nevnt stamfar til alle Krusene på Smøla og i Kristiansund. Han og Ellen Andersdatter Brattvær fikk 6 barn:

• Garlov Andreas f. 1823
• Johannes f. 1824
• Karoline Helene f. 1826
• Fredrik f. 1829
• Edvard Olaus f. 1832
• Ingeborg Sofie f. 1824

Og enkelte av disse fikk igjen mange barn, - det dreier seg derfor i dag om mange etterkommere. For eksempel er han undertegnedes tiptip-oldefar, - det samme gjelder helt sikkert for flere i min generasjon.

Denne historien vil bare følge videre de etterkommere som tilhører undertegnedes direkte linje, dvs. "de tre Johannesene", se anekartet.

For de som er interessert i å lese om Ole Iver Kruses andre etterkommere, så kan du finne disse HER i Gards- og ættesoge for Vestsmøla - bind VII av Kjell Fredly. Den er gratis tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Den nevnte boka har også vært en viktig kilde for det som skrives om Brattværet og de Krusene som bodde der.

Fiskeværet Brattvær. Fotoet er tatt av Anders Beer Wilses rundt 1910-1930.

Det synes klart at Krusenes "storhetstid" tok slutt etter at de kom til Smøla. Ole Iver Kruse var sønnesønn av væreieren på Brattværet og hadde derfor antakelig både anseelse og ressurser. Han var også los, en forholdsvis høy stilling uavhengig av væreieren. Men hans etterkommere, "de tre Johannesene" som denne historien omhandler, var nok for småkårsfolk å regne.

På Brattværet var de aller flest beboerne leilendinger og strandsittere, - det vil si at de eide ikke selv tomta huset de bodde i stod på, og noen ganger heller ikke huset. De måtte betale leie til væreieren, og kunne også ha arbeidsplikt. Fisken måtte leveres til væreieren som også var stedets eneste handelsmann.

En strandsitter hadde heller ikke tilgang til annen jord enn den huset han bodde i stod på, altså hadde de liten eller ingen mulighet til å ha ku, gris, sau, eller andre dyr.

Folket var helt avhengig av væreierens godvilje, slik var det på alle fiskevær langs norskekysten på denne tiden.

Mens Hans Ottesen Kruse 150 år tidligere var væreier på Frelsøya, og hadde mange "husmenn" på sine eiendommer, så ser vi nå at Krusene på Brattværet selv hadde blitt husmenn og leilendinger.

Oles sønn Johannes ble i 1848 gift med Karen Kristine Hansdatter Green. Karen var da 24 år gammel, men hadde allerede rukket å bli enke. Hennes første mann var Steffen Wærdahl på Brattværet som drukna under en kullseiling ved Edøya i 1846.

Hun var født i Trondheim 1823 og hennes far var Hans Larsen Green. Navnet Green har også tidligere forekommet som inngiftet i Kruse-slekta, se kapittelet om Ole Hansen Kruse. Karen og Johannes fikk sju barn sammen. Karen døde 57 år gammel.

Det finnes lite i arkivene om denne Johannes, bortsett at han benevnes som fisker. Kanskje stilles han noe i skyggen av sin far Ole, som antakelig var noe tilsvarende en "kjendis" på Brattværet.

I 1891 flyttet enke Karoline Olsdatter Dyrnes f. 1849, sammen med sin 13 år gamle sønn Albert, inn hos Johannes. Karoline benevnes i folketellingene som "Tjenestetyende", så dette var neppe et romantisk forhold. Det var nok uansett kjekt for den da 67 år gamle Johannes. Folketellingen for samme år viser også at hans sønn, Oluf f. 1864, fortsatt bodde hos faren.

Johannes var åpenbart et populært navn i Kruse-slekta på denne tiden, - det ble brukt på et større antall personer med etternavnet Kruse på Brattværet.

Den neste Johannes giftet seg i 1885 med Gjertine Birgitte Andreasdotter Roksvåg. Hun var fra Hopmark i indre RoksvÅgen. De var begge 25 år gamle, og hadde allerede fire år tidligere fått en sønn utenfor ekteskap. Denne sønnen var min bestefar, som også het Johannes.

Johannes og Gjertine fikk til sammen 12 barn.

Johannes var fisker og eide seilbåten og torskegarnsbåten "Sjølivet" sammen med sine brødre. Det fortelles en historie i forbindelse med at den 23 år gamle sønnen, Johan Bernhard omkom på sjøen under torskefiske i februar 1908. Han ble slått over bord av bommen på "Sjølivet".

Det var dårlig vær og liket etter sønnen ble aldri funnet. Johannes stod og ventet og holdt utsikt på Ålvåret, en haug og kjent utsiktspost på Brattværet. Selv om mange forsøkte å få han til å akseptere tapet av sønnen nektet Johannes å komme ned, og han ble liggende på Ålvåret hele natta, i vinterregn og kulde.

I folketellingen i 1910 står følgende om Johannes Johannessen Kruse: "Fisker, strandsidder, husmand uden jord". Dette var, som tidligere nevnt, en skjebne han delte med de fleste beboerne på Brattværet.

Selv om Johannes eide en fiskebåt sammen med sine brødre, så var det nok et hard slit å forsørge 12 barn.

Min bestefar Johannes ble født 4 år før foreldrene giftet seg, og var etter tidens definisjon et "uekte" barn. Det å få et barn uten å være gift var dengang sett på som både umoralsk og problematisk.

Dette var en overraskende oppdagelse, da familien var dypt religiøs. En forklaring kan være at foreldrene begge bare var 20 år da Johannes ble født, og derfor kanskje ikke hadde så mye ressurser hverken på den ene eller den andre måten.

Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817-1875) fant på sine reiser rundt om i landet på midten av 1800 tallet ut at unge mennesker hadde begynt samlivet og planlagt å gifte seg, men fordi det var så vanskelig å få overta en husmannsplass eller en gård, ble mange ekteskap utsatt. Sundt mente derfor at det var økonomiske årsaker, og ikke umoral som kunne forklare de høye tallene på barn født utenfor ekteskap på denne tiden. Dette skrev han om i "Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge" (1857).

Bestefar Johannes og bestemor Martha utenfor Karenstua på Brattværet.

Denne Johannes er min bestefar. Dessverre døde han før min tid.

Folketellinga i 1900 skriver om min da 19 år gamle bestefar Johannes : "Fisker, hos faderen". Han bodde på dette tidspunktet hos familien, mor, far og 11 søsken, i Jærtinagåla.

Men i 1906 gifter hans seg med min bestemor, Martha Jensine Henriksdotter Wærdahl (1882-1976), og de flyttet sammen til Karenstuå. Han var da 25 år gammel. Martha og Johannes fikk tre barn, Meyer, Martha og min far Bernhard. Dette var den gang relativt få, - og en stor forskjell fra 12 barn som i familien Johannes selv vokste opp i. Forsørgelsesbyrden var nok betydelig lettere.

Johannes var en geskjeftig og resurssterk mann, og i 1915 ble han medeier i "Skjold", en 28 fot lang fiskeskøyte. Noe senere, etter krigen, ble den byttet inn i en større skøyte med navn "Nordlys". Disse skøytene ble blant annet brukt til skreifiske i Lofoten. Johannes var også aktiv i fiskerlaget på Smøla.

Det kan se ut som om Johannes og Martha hadde et lettere liv enn mine oldeforeldre. Men selv om Johannes var både resursfull og eiede egen skøyte, så var han fortsatt leilending og "strandsitter" på Brattværet.

Johannes eide den 28 fots lange skøyta "Skjold" sammen med sine brødre. Den ble kjøpt i 1915 og hadde da en 6 hk Gideon motor. I 1937 ble den ombygd, og fikk større motor, en 11 hk Vestsmølamotor. Denne motortypen ble bygd på Smøla.

På sine siste dager:

Det var en mai-dag i 1950 at Johannes, som den gang var 69 år gammel, skulle besøke sin sønn, min far, på Sætran, på nordsiden av Smøla. Min bestemor, hans kone Martha, oppholdt seg allerede på samme sted på denne tiden.

Som mange ganger før skulle turen tas i båt, det vil sannsynligvis si en færing. Den var utstyrt med seil, og Johannes forventet en grei tur da vinden var gunstig da han la fra land hjemmefra på Brattværet.

Men værforholdene endret seg underveis, og det skulle bli en strabasiøs tur for den eldre mannen. Da han endelig kom frem sent på kvelden var han segneferdig av utmattelse etter å ha brukt årene mesteparten av veien. Han ble lagt til sengs og døde dagen etter i en alder av 69 år.

Min bestemor, Martha, reiste etter hvert tilbake til Karenstuå på Brattværet, hvor hun ble boende alene til ca. 1956. Da var Karenstuå falleferdig og ikke lenger beboelig. Flyttelasset med blant annet mange gamle møbler ble hente med båt og fraktet til Sætran. Der viste det seg dessverre å være såpass skadet av mott, at det ble plassert direkte i uthuset. De gamle møblene ble det populært å leke med for oss barna.

Dessverre fortelles det at en mengde ting, blant annet mange gamle bøker, ble etterlatt på Brattværet. Det var tidens syn at dette ikke hadde noen verdi.

Bestemor tilbrakte sine siste 20 år på "loftet" på Sætran, og var en sentral og viktig person under min oppvekst. Hun døde i 1976. Men bestefar Johannes møtte jeg altså ikke, og de detaljene jeg forteller her er det min bror Jarle Magne som har bidratt med, etter hukommelsen og gjenfortellinger.

Min bestemor Martha ofte hadde besøk av bestefars yngre bror, Steffen, da jeg var barn. De hadde for vane å sitte sammen og snakke om "gammeltia" i timevis. Jeg husker en gang at vedovnen i bestemors leilighet "på loftet" røyk inn. Men bestemor og Steffen var så oppslukt i snakk at de ikke merket at røyken lå så tett i rommet at de knapt så hverandre. Heldigvis kjente min mor røyklukten og fikk dem ut i tide.

En liten pussighet om "gammelonkel" Steffen: Han ble forlovet med Anna Marcelie Sandsor Ytteroya i 1897. Han var da bare 19 år gammel, men hadde allerede kjøpt hus til seg og sin fremtidlige kone. Men like før bryllupet gjorde Steffen det slutt. Det hører med til historiene at de begge ble værende ugifte resten av livet. Det er allikevel et lite mysterium hva det var som fikk Steffen til å gå til dette skrittet. Hva var det som hadde fått han til å ombestemme seg? Vel, - det får vi aldri vite. Jeg mener også å huske at det hendte at bestemor klandret Steffen fordi han hadde hadde gjort det slutt med Anna Marcelie, selv om det på dette tidspunktet lå nærmere 60 år tilbake i tid.

Min bestemor Martha var en kreativ og ressurssterk dame som blant annet også skrev en del dikt.

Her er et dikt hun skrev om sitt barndomshjem på Brattværet:

Mitt barndomshjem - Brattvær.

Martha Kruse

Bestemor Martha med mange barnebarn på Brattværet ca. 1956.
Undertegnede sitter på fanget hennes.

Bernhardt var min far, han giftet seg med min mor Ellen Bjerkan (1918-1998). Han trådte sine barnesko på Brattværet, hvor han og mor også levde de første årene av sine liv som gift. Min far var da fisker, og eide fiskeskøyten "Nordlys" sammen med sin far Johannes.

Senere flyttet de til Sætran, der de sammen drev landhandel resten av sine yrkesaktive liv. Denne landhandelen, firma M. Kruse, ble opprinnelig startet av min fars søster, og min tante, Martha.

På sine gamle dager bodde de en periode i Kristiansund, før de flyttet tilbake til Smøla og bodde sine sine år i leiligheten i underetasjen hos min bror Jarle Magne.

Dette ligger ikke så langt tilbake i tid, - jeg velger derfor å ikke skrive så mye om dem. Vi, barn av Ellen og Bernhard; Jarle Magne, Eva, Bjørg, Inger og Åge, har helt sikkert vår egen individuelle og personlige historie om dem, det føles derfor ikke riktig å skrive denne historien på egen hånd, - i hvertfall ikke enda.

De fleste har ikke mulighet til å kartlegge sine aner helt tilbake til slutten av 1500-tallet. Men det hadde også vært interessant å finne ut hvor Otte Kruse kom fra.

Det synes helt klart at han kom fra datidens Danmark, men hvem var han i Danmark, og hvor kom han fra? Og hvem var hans kone? Han må åpenbart ha ankommet Trondheim med en god del gods og gull, for relativt få år etterpå nevnes han som handelsborger, og er blant byens rikeste menn.

Han kom altså få år etter reformasjonen, da dansketida i Norge satte inn for alvor. Disse to viktige begivenhetene åpnet for flere muligheter for adel og overklasse i Danmark. Norge ble mulighetenes land.

Embedsverket i Norge ble bestående av danske adelsmenn utnevnt av kongen. Embedsmenn var den gang høyt ansett. Å være prest kunne for eksempel være et ettertraktet embede, både med hensyn til økonomi og status.

Borgerskapet drev handel, og bosatte seg i byene med borgerbrev fra kongen. Borgerbrev fra en by var et krav for å kunne drive handel.

Det var kysten og sjøen som var hovedfartsåren den gang, derfor lå både Bergen og Trondheim gunstig til, særlig med tanke på den lukrative handelen med fisk og andre varer enda lenger nord.

I enkelte kilder på internett nevnes det at Otte Kruse kom fra Helsingør, og at hans far antakelig hette Hans. De stedene der dette nevnes benytter alle samme formulering, så det dreier seg trolig om en og samme opprinnelige kilde. Men jeg har ikke vært i stand til å finne noe som støtter dette, så jeg velger å ikke tillegge det avgjørende vekt. Imidlertid har Kruse-navnet forekommet i Helsingør opp gjennom historien.

Otte Kruse kan altså ha kommet fra Helsingør. Selv om byen på denne tiden ikke var særlig stor, var den sentral mht. skipstrafikk, innkreving av avgifter mv. Og det var et sentralt sted å reise fra om en skulle videre til Norge. Kan det være at det er det denne mulige kilden betyr, at Otte startet reisen til Trondheim fra Helsingør, men ikke nødvendigvis var fra Helsingør?

En annen hypotesen, som jeg innledningsvis var inne på, er at Otte kom fra Ur-adelslekten Kruse. Imidlertid har jeg ikke funnet han i Dansk Adelskalender eller andre tilgjengelige kilder, men denne er kjent for å være noe unøyaktig så lang tilbake i tid. Det finnes en annen samtidig Otte Kruse (Otte Kruse til Balle) som listes i dansk adelskalender. Denne Otte har av hobby-slektsforskere av og til blitt forvekslet med "vår" Otte.

Adelslekten Kruse kom fra Nord-jylland, men spredte seg i over store deler av Danmark. Og noen kom til Norge, oftest som embedsmenn. Mange av navnene brukt av "vår" slekt i tidligere tider gikk igjen også i adelslekten. Det kan tyde på en forbindelse, men det kan også være tilfeldigheter. I de norske kildene er det ingenting som tilsier at hverken Otte eller Hans Kruse ble tiltalt som adelige. For øvrig ble adelsslekten Kruse regnet som "utdødd" i Danmark allerede på 1800-tallet.

Den tredje hypotesen er at Otte Kruse kan ha kommet fra områdene i Nord-tyskland som den gang tilhørte stormakten Danmark. Foruten Norge var blant annet også Schleswig-Holstein underlagt danskekongen.

Mye tilsier at slektsnavnet Kruse opprinnelig kommer fra området Schleswig-Holstein, - det er også der det forekommer hyppigst enda i dag.

Borgerstanden i Norge var hovedsakelig innvandrere, og i Trondheim kom borgerne som innvandret sent på 1600-tallet i stor grad fra Schleswig-Holstein, og spesielt fra Flensburg.

At Otte Kruse kom til Trondheim allerede på 1500-tallet svekker imidlertid denne tredje hypotesen noe.

Det er vanlig at uerfarne amatører innen slektsgranskning vil forsøke å finne frem til kongelig aner. Så her kommer det:

I bygdeboka "Sømna, Gård og slekt" nevner lokalhistoriker Tor Mathisen at navnet Vibeke (i flere former) går igjen påfallende mye i Kruse-slekta, sitat: "Vivike- navnet er vanlig i Krusefamilien, noe som får en til å tenke på kong Christian IV’s (1588-1647) elskerinne, Vivike Kruse. Kanskje en av denne Vivikes forfedre?"

Otte Kruses eldste datter het Wibeke Ottesdatter Kruse, men hun var langt i fra den eneste, navnet går igjen i flere generasjoner. Følgende er varianter av samme navn: Vibeke, Vivike, Wibeke, Wiebeke.

Bare spekulasjon, selvsagt, men er det mulig at Kruse-slekta kan ha en forbindelse til Vibeke Kruse, som var Kong Christian den 4. elskerinne og som han fikk to barn med? Disse barna var som kjent Ulrik Christian Gyldenløve født i 1630 og Elisabeth Sophie Gyldenløve født i 1633.

Ottes datter Vibeke, den først i Kruse-slekta i Trondheim med dette navnet, levde samtidig med Vibeke, kongens elskerinne. Så er det en forbindelse her, må det være fra felles aner.

Vibeke Kruse (1609-1648) kom sannsynligvis fra Nord-Tyskland, fra samme område som mange innvandrerne til Trondheim kom fra. Hennes far var antakelig Henrich Kruse som var slottsforvalter på slottet Steinburg ved Gluckstadt i Schleswig-Holstein, et av Kong Christian IV mange tilholdssteder.

Kongen satte tydeligvis stor pris på Vibeke. De innledet et forhold i 1629, - et forhold som kom til å vare til begges død i 1648.

Å få barn med kongen endret selvsagt Vibekes status. Hun ble utstyrt med både eget slott og gods og gull, og barna deres ble kongelige og fikk navnet Gyldenløve. Etter kongens død falt det hele sammen. Kong Christian IV hadde fått mange barn med et større antall elskerinner og koner, og for det meste ble disse barna og forhenværende koner og elskerinner bitre uvenner.

For den spesielt interessert finnes det mer om Vibeke Kruse HER.

Og så enda litt mere spekulasjon: Luzie Kruse (Hans Ottesen Kruses kone) kjøpte i 1668 krongodset i Borgan i Vikna av stattholder Gyldenløve, en annen av kongens uekte sønner. Dette KAN tyde på at hun var godt forbundet med kongen eller hans nærmeste.

I 1660 ble Claus von Ahlefeldt øverstkommanderende for stridskreftene i Norge og stiftamtmann i Trondheim stiftamt.

Ahlenfeldt var gift med Vibeke Kruses datter Elisabeth Sophia Gyldeløve. Som stiftsamtmann i Trondheim virker det svært sannsynlig at han har vært i nær kontakt med samtidige Hans og Luzie Kruse, som tilhørte det øverste borgerskapet i byen. Stiftsamtmannens oppgaver kan blant annet ha vært å forhandle salg av krongods på oppdrag av konge og stattholder.

Det er altså svært sannsynlig at Hans og Luzie Kruse møtte Vibeke Kruses svigersønn, - kanskje også Vibeke Kruse selv?

Kongen tok også med seg Vibeke på reise til Bergen under deres forhold, dette beskrives i Bergens historiske arkiver. Kan hun også ha kommet lenger nord?

Disse spekulasjonene må selvsagt tas med en solid klype salt, - dette er sannsynligvis bare tilfeldigheter, og beviser uansett ingenting om et eventuelt slektskap. Men det hadde vært spennende om Kruse-slekta på 1600-tallet befant seg så sentralt i historiens begivenheter.

Det finnes mange ubesvarte spørsmål, - kanskje andre kan være interessert i å finne flere svar?

Vibeke Kruse er en historisk person i Schlesvig Holstein.

I denne fortellingen er det brukt mange kilder. Å vise til kilde for hver enkelt opplysning vil ødelegge oversikten, jeg har derfor laget følgende litteraturliste der de vesentligste opplysningene er hentet fra. Listen er på ingen måte utfyllende:

• Kjell Fredly: Gards- og ættesoge for Vestsmøla VII - 1998.
• Smølaminne 1976.
• Tor Mathisen: Sømna gård og slekt I - 1989.
• Bjarne Borgan: Viknaboka Gards og ættehistorie III - 1969.
• Henry Berg: Trondheim før Cicignon - 1681 - 1951.
• Bård Kruse: Kruseboka - 1988.
• Wallem: Trondhjems bakerlaug - 1926.
• Bjarne Rossvoll: St. Jørgens stiftelse Trondheim 1607-1957 - 1957.
• Eilert Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge -1857.
• Eilert Hagerup Kempe: Samlinger til en Beskrivelse over Nordmøer 1760.
• Digitalarkivet.
• Samt hundrevis av oppslag i alle tilgjengelige digitaliserte historiske arkiver.

Dersom du trenger nøyaktig kilde for enkeltopplysninger, så ta kontakt.

Det skal i liten grad være brukt direkte sitater. Dersom det kan være passuser som ser ut som sitater uten å være kreditert, så skyldes dette arbeidsuhell eller tilfeldigheter. Bildene som er brukt er enten private familiebilder, eller bilder uten opphavsrett pga. alder eller andre forhold. Oppdager du ukreditert innhold, så gi beskjed slik at det kan rettes opp.

Åge Kruse - Kristiansund 2020. Epost: gek@dmp.no